|
Det synes rett og slett galt at Hal Ashbys navn ikke nevnes i samme åndedrag som Martin Scorsese, Robert Altman eller Terrence Malick. Der kritikere har skrevet flerfoldige bøker om disse og flere andre samtidige Hollywood-regissører, er Ashby gjenstand for svært lite kritisk diskusjon - nært sagt ingen. Hvorfor er Hal Ashby i skyggen? Ser man filmene han gjorde på 1970-tallet gir det nemlig ingen mening.
 Harold and Maude (1971), The Last Detail (1973), Shampoo (1975), Bound for Glory (1976), Hjemkomsten (1978) og Velkommen Mr. Chance (1979) er ikke bare en rekke sterke filmer, de er påtagelig mangfoldige. Skal man skrive regissørbiografier er det en foretrukken innfallsvinkel å peke på regissørens gjentagende temaer og filmenes fellestrekk. At en regissør er konsekvent og ensartet, i hvert fall inntil et visst punkt, er på et vis mer verdsatt og uansett enklere å forholde seg til. At Ashby ikke er dette er ganske sikkert en av grunnene til manglende interesse for ham. I følge ham selv baserte han seg ikke på én filmstil, men prøvde å tilpasse seg og filmspråket sitt etter hver films stemning og tema. Dette misforstås gjerne dit hen at han ikke hadde noen stil i det hele tatt, og dessuten har det avfødt en underlig forestilling om at han kun var en kompetent regissør som var heldig nok til å ha enormt talentfulle medarbeidere rundt seg på en håndfull av sine filmer. I lys av hans senere og påfallende svake produksjoner synes dette som en enkel og grei forklaring. Sannheten virker litt mer sammensatt.
 Kun kompetent?
Stikkord for Hal Ashbys beste arbeider er en sterk visuell sans for svart humor og ironi, nyskapende bruk av musikk og klipping og en evne til å hale virkelig gode prestasjoner ut av sine skuespillere. Hans regigrep er lette og tidvis usynlige, men man har hele tiden følelsen av at ingenting tas lett på i produksjonen. Når man lager film som kan plasseres i den løse kategorien menneskelig drama står formelfellene i kø. At Ashby med få unntak unngår disse har nok slett ikke bare med flinke kolleger å gjøre, selv om det rett nok skal sies at han hadde noen virkelig dyktige personer med på laget på sine beste filmer: Manusforfatterne Robert Towne og Waldo Salt, skuespiller, produsent og manusforfatter Warren Beatty, fotografene László Kovács og Haskell Wexler, samt en rekke av 1970-tallets beste skuespillere. Alt i filmene er gjennomarbeidet og gjennomtenkt, og problemstillingene er aldri enkle eller formelpregede. Om det er satire, komedie eller hjertesmerte som formidles, så er hans filmer alltid presise og skarpe skildringer - ofte overraskende og alltid underholdende. Om det finnes en slags overbygning i Ashbys filmografi, så er det en enkel tro på menneskets potensial for radikal forandring. Sett i ettertid virker Ashby faktisk forut for sin tid, og det i et tiår hvor Hollywood opplevde enorme kreative omveltninger.  Med Harold and Maude, The Last Detail og Velkommen Mr. Chance hogget han ut en nisje som definerte det man i dag liker å kalle offbeat komedier. Han behandlet filmatisk ironi bedre og langt mer subtilt enn de fleste ironikerne gjorde på 1990-tallet. Selv om Ashbys navn ikke står høyt på listen over inspirasjonskilder blant regissørene som kom etter ham, så har hans filmer vært desto mer inspirerende. Wes Andersons filmer er eksempler fra våre dager. Jonathan Demme mener at "Ashby var en mye større inspirasjonskilde for mange av oss enn hva han får ære for. På en måte forsvinner han i mer åpenbare ikoner som Scorsese og Coppola". Satt på spissen: Der Scorsese kan være et forbilde for valg av filmskole og hvordan balansere personlig kreativitet med Hollywoods maskineri, er Ashby ganske enkelt et forbilde for hvordan å lage personlige filmer.
Hippiemormoner
Igjen, det er merkelig at Ashby ikke er gjenstand for større oppmerksomhet, og ikke minst gjelder dette hans livshistorie. Født i en mormonerfamilie i Utah oppplevde han foreldrenes brutale skilsmisse som femåring og fant som tolvåring farens lik etter hans selvmord. Hal droppet ut av high school og haiket til California. Da han var 21 hadde han hatt rundt 50 jobber og var han gift og skilt to ganger. Han troppet opp på arbeidskontoret og sa at han ville ha jobb i et filmstudio. Etter sigende fikk han jobb som trykkpresseoperatør i Republic Studios og fikk siden opplæring som filmklipper. I nesten 20 år jobbet han så kun med klipping.
På 1960-tallet tok Ashby innover seg hippiekulturen og det som fulgte med, lenge før det ble vårens mote blant hippe Hollywood-regissører. Skjegg og hår grodde i uante mengder, og hasjrøyken hang tungt over klippebordet. Han satt i døgn i strekk og ble notorisk berømt for sine eviglange økter i klippen. Eksentrisk og under lig var ord man brukte for å karakterisere både ham og hans arbeidsmetode. Men han var blant de beste i bransjen, så da godtok man mye. Dessuten begynte et nytt Hollywood å ta form, og i det nye miljøet ble personligheter av hans type verdsatt - en usedvanlig fri sjel som trivdes med en joint på verandaen i sin spartanske bolig ved stranden i Malibu.
Ashbys eksentriske tendenser ble forsterket med årene. 1970-tallets dop var ikke blant de farligste, men etter Velkommen Mr. Chance eskalerte problemene. Ved inngangen til ego-tiåret hadde kokainen for alvor gjort sitt inntog i Hollywood. Kombinasjonen av alkohol, kokain og marihuana gjorde ikke bare Ashby beryktet for å være vanskelig å jobbe med. Han isolerte seg i lengre perioder og gikk fra eksentrisk til bisarr. Postproduksjon med Ashby involvert ble et sjansespill for produsentene, der han kunne bruke flere måneder på å klippe en enkelt sekvens med et par minutters varighet. Under innspillingen av Rolling Stones-dokumentaren Let's Spend the Night Together (1983) tok han en overdose, og han fikk fyken fra sine to siste spillefilmer før de var ferdigstilt.
Ashbys tiår
"Alt blir kanalisert ned til en stripe med film, fra skrivingen til hvordan den er filmet til regissøren og til skuespillerne. Det perfekte sted til å undersøke alt," sa Ashby om klippearbeidet. Det var slik han lærte seg filmfaget. Han vant Oscar for sitt arbeid på Norman Jewisons In the Heat of the Night (1967), og gjennom sin lange erfaring tilegnet han seg mest av alt en enorm kunnskap om timing. At han tok med seg dette til sine egne filmer er en viktig grunn til at de holder stand i dag. Alle Ashbys beste filmer er plettfritt sydd sammen, og det på måter som best beskrives som subtile. Her er ingen påtatt kunstneriske løsninger. Det er enkel klipping som kun i kraft av timing skaper nerve i filmene. Det er en balansekunst med hårfine marginer.
Norman Jewison var også mannen som ga Ashby sjansen til å regissere sin første film, og det i en alder av 40 år. Ashby tok over The Landlord (1970), og med Harold and Maude året etter, en film som i løpet av noen år vokste til å bli et kultfenomen av dimensjoner, var det tydelig at Hollywood-filmen hadde fått en ny stemme.
 Å skape en bekmørk sosial satire og fortelle en historie om uskyldig livsglede og ynde i en kynisk voksenverden, og det i én og samme film, er unikt. Ashbys fortelleglede renner fra lerret, og i tone og stemning er det ikke mange filmer som ligner på Harold and Maude. De neste årene var gull for Ashby, som gjorde en ny film hvert eller annenhvert år til gode kritikker og moderat til svært gode publikumstall. The Last Detail, himmelsk castet med Jack Nicholson og Randy Quaid, er en rimelig original ikke-stridsfilm fra marinen, tidvis vulgær, tidvis hysterisk og svært rørende. Den politiske farsen Shampoo var fra starten av mer Warren Beattys film (manus, produsent og skuespiller) enn Ashbys, men var en stor suksess hos publikum, og dermed sto Ashby friere enn noen gang. Med Bound for Glory snudde han på flisa og laget en biografisk film om Woody Guthries liv, og denne er i sannhet et stykke fremragende biografisk film, kanskje det beste som er gjort i sjangeren. Med sin ekstremt ærlige og fasseterte versjon av Vietnam på hjemmebane tok Ashby steget opp blant stjerneregissørene i Hollywood med Hjemkomsten. Han gjorde nær sagt noe umulig her, nemlig å utfordre alle patos-fellene som tenkes kan i et personlig drama og ikke bare komme unna med det, men eksellere i det. Sist, men ikke minst: Velkommen Mr. Chance. Ashby, som i realiteten jobbet som klipper på alle sine filmer, sa at "dette er den mest delikate filmen jeg har jobbet med som klipper (...) balansen er helt usannsynlig". Filmens absurde premiss holdes i live gjennom Ashby og Peter Sellers' spissfindige balansekunst. Velkommen Mr. Chance er på mer enn én måte nesten ikke til å tro.
Tiden er ute
I Ashbys fem neste filmer er det svært lite å skrive hjem om. I en tid da blockbustere og Lucas og Spielbergs fantasier var det som gjaldt, er det ikke vanskelig å skjønne at det ikke lenger var plass for personer av Ashbys støpning. Hans personlige problemer kan nok delvis forklares gjennom hans erkjennelse av dette. Å fortelle små, personlige historier var nå et ikke-tema i Hollywood. Det var også nasjonens historie og traumer. Underfundige, underkommuniserte filmer var, som vi alle vet, en saga blott for en stund.
I 1987 var Ashby nyktern igjen og bestemt på å gjenvinne sin tillit, men han var utstøtt fra Hollywood, og det av tidligere kolleger og venner. Folk som sto ham nær karakteriserer behandlingen han fikk som pinlig og noe av det verste de har opplevd i filmbyen.
På et vis er Ashbys historie en perfekt inkarnasjon av de omveltende årene i det nye Hollywood. 1960- og 70-tallets kreative revolusjon kunne ikke vokse inn i skyene, og den gryende konservatismen slukte det som måtte være igjen av bevegelsen. Men der mange av rabulistene karret seg videre i en filmby preget av helt nye verdier, gikk Ashby under sammen med Hollywoods renessanse. Tredje juledag 1988 døde han av kreft. Det var en bedrøvelig sorti.
Sigurd Wik
|